Miljøet har ingen stemme, det har derimot de økonomiske interessene som er sultne på arealer, sendefrekvenser og andre naturressurser. Forvaltningen av miljøet har vist seg å være mangelfull, og i stadig flere miljøkonflikter ser vi lokalbefolkningen eller miljø organisasjoner gå til rettssak for å verne om felles skapets og fremtidens naturverdier.
Retten er eneste vei å gå for å overprøve vedtak som forvaltningen gjør i miljøsaker, som også gjelder helseskader av . Stat og kommune har mange felles interesser med investorene – de vil alle ha inntekter og gjerne også arbeidsplasser.
Eksisterende klagemuligheter innen forvaltningen fører som regel ikke fram, og det må juridisk kompetanse til for å vurdere om miljøinngrepet harmonerer med gjeldende lovverk.
Å gå til rettssak virker som en opplagt løsning, men rettsprosessene går så langsomt at inngrepene kan være gjort før saken er sluttført. Retten kan utsette inngrepet for å unngå dette, men det sitter langt inne å få gjennom en slik «midlertidig forføyning». Helseskader av miljøet er også et miljøsak, men kommer ofte i etterkant av at skaden har skjedd.
Få miljørettssaker
I Norge er det få miljørelaterte søksmål. Egne kostnader er høye og risikoen for også å måtte bære motpartens saksomkostninger ved tap er til stede. Dette gjør det vanskelig å gå rettens vei på vegne av miljøet i Norge, med en liten befolkning og få til å dele den økonomiske byrden. Ifølge en studie av professor Ole Kristen Fauchald ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo er andelen miljø-saker knapt 0.5 prosent av de sivile søksmålene.
At andelen er lav, betyr ikke automatisk at lovverket som skal verne miljøet, blir overholdt. På oppdrag av regjeringen evaluerte konsulentselskapet Multi consult nylig konsekvensutredninger i forbindelse med planlagte miljøinngrep. Multiconsult konkluderte med at over halvparten av konsekvensutredningene var så mangelfulle at de brøt med både krav til konsekvens utredninger og med Naturmangfolds-loven.
Miljøsøksmål i Norge er for de rike. Dette strider mot Århuskonvensjonen fra 1998, som Norge har sluttet seg til. Århus-konvensjonen skal sikre allmenheten miljøinformasjon og redusere økonomiske og andre hindringer som står i veien for muligheten til å overprøve vedtak om miljøinngrep.
Århus-konvensjonen
Norge plikter å rapportere om hvordan Århus konvensjonen etterleves her i landet. Advokat foreningen gjorde en ekspertvurdering av Klima- og miljødepartementets (KLD) utkast til rapportering høsten 2020 (28/9 2020). Advokatforeningen fant to punkter hvor norsk praksis avviker fra konvensjonens bestemmelser. Det ene er et punkt hvor Norge går lenger enn konvensjonen krever, nærmere bestemt at miljøinformasjonsloven i Norge også pålegger private aktører plikt til å utlever miljøinformasjon – ikke bare offentlige myndigheter. Hurra! Det var derfor FELO fikk medhold i sitt krav om å få utlevert informasjon om stråling fra finske Aidon som produserer og har levert AMS-målere til Norge. Det andre punkt er ikke noe å rope hurra for, det gjelder de høye kostnadene ved å føre en sak i retten. Av den grunn stiller Advokat foreningen spørsmål ved om Norge sørger for reell adgang til klage og domstolsprøving på miljøområdet. I KLDs utkast til rapportering om kostnadene ved miljøsøksmål nevnes bare at det er rettsgebyr på 1025 kroner i forliksretten og 5125 kroner for en dag i tingretten.
Alle vet at det i tillegg kommer saksomkostnader ved domstolene og for juridisk bistand som ofte gjør muligheten til å prøve en sak for retten illusorisk. Advokatforeningen mener det er på tide å vurdere innføring av en uavhengig miljøklagenemnd eller en særskilt miljødomstol, noe de andre nordiske landene har innført og dermed sikret en raskere og rimeligere rettsbehandling i miljøsaker.
Viktig med rettsbehandling
I påvente av at Norges miljørett får en demokratisk profil er det likevel viktig å forfølge miljørettighetene våre i rettsapparatet. Klimasøksmålet i Norge gikk helt til Høyesterett, men tapte. Dermed fikk klima aktivistene en mulighet til å fremme saken for den Europeiske menneskerettsdomstolen, som krever at alle ankemuligheter i det nasjonale rettssystemet er uttømt.
Nordsjødykkere med store helseskader fra pionertiden tapte i Høyesterett i 2009 og fikk fremme sin sak mot den norske Stat ved den Europeiske Menneske rettsdomstolen i Strasbourg. Kravet var erstatning utover en kompensasjonsordning som Stortinget hadde vedtatt, og de fikk medhold i Menneskerettsdomstolen i 2013. Retten konkluderte med at Staten hadde brutt med Den europeiske menneskeretts konvensjonen ved ikke å sørge for tilstrekkelig informasjon om hvilken risiko og farer arbeidet kunne medføre.
Her er det ting vi kjenner godt – mangel på informasjon om mulige helseskader fra helkontinuerlig eksponering. Kanskje en sak for Menneskeretts domstolen en gang i framtiden?