En el-overfølsom i Florø kjemper mot kommunens helsevesen, som ikke vil gi henne et tilbud som er tilpasset hennes behov.
TEKST OG FOTO: Solveig Glomsrød
På et virtuelt kart over Vestlandet har FELO en pil plantet i Florø. Den markerer et medlems iherdige kamp for at el-overfølsomhet skal bli kjent og anerkjent i samfunnet. Hun heter Ingrid M. Lorentzen (bildet), og deler flittig ut informasjon om Verdensdagen for el-overfølsomme, om strålingskilder og om typiske symptomer på eloverfølsomhet.
Selv står hun opp mot myndighetene for rett til helsehjelp for el-overfølsomme personer som trenger behandling og oppfølging av andre og diagnostiserte helseutfordringer enn sin el-overfølsomhet. Det skal de vel få?
Les også: Uenighet om helsehjelp for el-overfølsomme
En kamp for rettighetene
Det er bare det at helsevesenet har bygninger med trådløs infrastruktur og ansatte som ikke aner hvilke strålingsutfordringer som omgir og rammer et svært el-overfølsomt menneske. Derfor er det mange el-overfølsommes mareritt å bli syk og trenge hjelp fra leger, helsesentre, og framfor alt, sykehus.
Isolasjon er en overlevelsesstrategi for eloverfølsomme, men den er ikke en vei til helsehjelp, som alle har rettslig krav på.
Ingrid er nettopp i den situasjonen at hennes traumer og diabetes trenger behandling og oppfølging, men når hjelp og behandling bare finnes i miljøer med Wi-Fi og mobilstråling – hvor går veien videre da for helsevesenet og den el-overfølsomme pasienten? Dette er en situasjon som velferdsstaten representert ved Kinn kommune, avd. Helse og Velferd ikke har løst. Derfor er dette stadig en kilde til konflikt med pasienten om rettigheter til behandling og omsorg i form av tilpasning. Er alternativet da at pasienten ikke får behandling?
Møtet med Ingrid
FELO måtte en tur til Florø for å høre mer om denne tilsynelatende vanskelige situasjonen. Derfor sto jeg en morgen på kaia i Bergen og banet meg vei gjennom mylderet av turister på vei til de mest berømte fjordene. I utkanten av mengden lå båten til Florø med en flokk passasjerer ved landgangen. Det ble noen timer gjennom smale sund i frodig kystlandskap, åpne strekk med pastell i horisonten, og steile fjellsider i stup mot sjøen. Vestland, Vestland..
Helsehjelp skal jo omfatte både forsvarlig behandling og omsorg. Hvor er omsorgen?
Fjorden lå badet i sol og drosjen svingte inn på terminalen idet jeg gikk i land. Turen gikk gjennom byen og videre langs fjorden til huset der Ingrid bor, i en hyggelig hage og med utsikt til sjøen. Ingrid sto på trammen og tok hjertelig imot, og småpratet med taxi-sjåføren, som er en av hennes mange vennlige og hjelpsomme sambygdinger. Nå skulle vi sette oss ned i ro og mak og gå gjennom hendelsesforløpet og saksgangen.
Søkte om praktisk hjelp
Ingrid hadde søkt om støtte til praktisk hjelp i hjemmet – hadde det dreid seg om vask og stell hadde veien til aksept vært kort. Men som eloverfølsom trenger Ingrid en annen type hjelp i form av transport til en tannlege med et kontor uten Wi-Fi, samt annen behandling, i Førde. Og hjelp til å handle på apotek og bytte bøker på biblioteket.
Ingrid fikk avslag med begrunnelsen at Kinn kommune ikke tilbyr slike tjenester. Pasientombudet klaget på vedtaket i brev av 28. desember 2022 til Kinn kommune avd. Helse og Velferd, og påpekte at det springende punktet ikke er om kommunen faktisk tilbyr slike tjenester, men om pasienten har rettslig krav på slik hjelp.
Kommunen hadde høsten 2024 ennå ikke svart på klagen fra Pasientombudet. Avslaget ble anket til Statsforvalteren.
Helsedirektoratet hindret legene
For å forstå bakgrunnen for denne konflikten må vi gå tilbake i tid. Ser vi tilbake til 2019 var det full fart i utrullingen av automatiske strømmålere som innebar heftig radiofrekvent stråling, noen med titalls pulser i sekundet, for å kommunisere med strømmålerne i nabohusene.
NVE bestemte at el-overfølsomme kunder kunne få tilpasning ved at strømselskapet koplet ut kommunikasjonsdelen i måleren, mot framvisning av legeattest om el-overfølsomhet. Mange fikk en slik legeattest. Så kom Helsedirektoratets instruks til leger om ikke å skrive attester hvor det het at årsaken til eloverfølsommes symptomer var stråling, da kunne legene risikere å miste autorisasjonen.
I praksis var det fortsatt mulig for leger å skrive en attest til sine eloverfølsomme pasienter dersom ordlyden ble justert til at pasientens symptomer kunne tilskrives stråling. Dette forvaltningsmessige manøveren gikk mange el-overfølsomme, og særlig leger, hus forbi.
Det finnes fortsatt leger som nekter å skrive en slik attest. Ingrids tidligere fastlege er en av dem. Ingrid byttet fastlege, og den nye fastlegen skrev en attest og sikret henne fritak. Under konsultasjonen fortalte Ingrid om sin PTSD/traume-diagnose som offer for seksuelle overgrep, og om sin eloverfølsomhet. Legen skrev da en henvisning til Kinn Psykisk helse, Florø mens Ingrid var til stede. I tillegg til PTSD/traume-diagnosen førte legen også el-overfølsomhet inn i journalen.
Samtaleterapi til besvær
Ingrid fikk begynne i samtaleterapi i Florø på Sunnfjord medisinske senter (SMS-huset). Hun kom til den første timen, som fant sted i kjelleren på SMShuset. Der spurte samtalepartneren om de skulle gå opp til en annen etasje.
– Nei, det kan jeg ikke på grunn av stråling, sa Ingrid.
Men strålingsmiljøet i kjelleren var heller ikke bra. Ingrid måtte forlate timen fordi hun kjente et sterkt ubehag. Etter flere samtaletimer i kjellerlokalet kjente Ingrid stadig ubehag.
Ubehag kan dessverre høres så lett ut hvis man ikke forstår graden av det. Etter et besøk på helsehusets laboratorium, fikk Ingrid ført inn sine opplevelser av dette besøket som et vedlegg til journalen. Ubehaget startet allerede på parkeringsplassen og ble verre da hun kom inn på laboratoriet.
Etter besøket forsøkte hun å gå en tur i Båtvika, men klarte ikke å holde sitt vanlige tempo. Hele kroppen verket, musklene var stive, og hun ble nummen og kraftløs i bena, samtidig som hun slet med tung pust. Ingrid forteller at personalet på laboratoriet kan bekrefte hvor mye hun skalv da hun stod på vekten.
Veien videre
Ingrid ba om å få samtalehjelp hjemme, og fikk innvilget dette. Hun ba om at samtalepartneren la igjen mobilen sin i bilen og la bilnøklene i postkassen. Denne ordningen med samtaleterapi i hjemmet ble lenge respektert.
Den 28. februar 2023 fikk hun også innvilget støttekontakt tre timer per uke. Støttekontakten kunne handle medisiner og andre nødvendige ting til henne, samt gå på biblioteket. Ordningen bidro til å løse noen av de praktiske utfordringene Ingrid hadde søkt hjelp til, og hjalp henne med å komme seg ut av isolasjonen. Hun kunne komme seg til det vakre landskapet ved Kystmuseet og gå tur. Var det endelig en opptur i sikte?
Skulle tilrettelegge for Ingrid
Daværende fastlege søkte om at det skulle utarbeides en individuell plan for Ingrids samtaleterapi ved Kinn, avd. Helse og Velferd. Som ledd i et bredere gruppearbeid skulle utkast til individuell plan utarbeides av koordinator og primærkontakt i samråd med bruker, med vekt på hva bruker trengte hjelp til. Individuelle planer skal tilrettelegges for pasienten.
Ingrid byttet til en kvinnelig fastlege, som kom hjem til henne for å prate om problemene med stråling på legekontoret og helsesenteret.
Ingen god dialog
I prosessen med å utarbeide den individuelle planen opplevde Ingrid seg overkjørt av koordinatoren. Ingrid skrev et notat med sin vurdering av situasjonen, og leste det høyt for fastlegen. Hun spurte legen om innholdet og budskapet i notatet var tydelig.
— Jeg forstår det, sa legen, og anbefalte Ingrid å lese opp notatet under det kommende møtet om oppfølging av den individuelle planen, som skulle f inne sted 23. mars 2022.
Ingrid er på god fot med mange, men hun er ikke redd for å si ifra når hun opplever at rettigheter og mangel på respekt for pasienten blir tydelige. Hun var kritisk til koordinatoren som spilte en sentral rolle i arbeidet med planen.
Under møtet 23. mars leste hun høyt fra notatet og argumenterte for at koordinatoren ikke var kvalifisert for oppgaven. Dette førte til at koordinatoren forlot møtet. Ifølge Ingrid kom avdelingsleder inn på møterommet og skjelte henne ut.
En møtedeltaker påpekte at her er det tydeligvis dårlig kommunikasjon, her trengs det å bytte koordinator.
Stoppet hjelpetiltakene
Alle tilbud om samtaleterapi til Ingrid fra Kinn kommune avd. Helse og Velferd ble stanset etter dette møtet. Etter møtet ble Ingrid anbefalt å søke Statsforvalteren om å få en personlig verge.
Fylkesmannen ba om en begrunnelse, hvorpå Ingrid viste til en person som hadde deltatt på møtet 23. mars. Denne personen bekreftet at hun hadde blitt overkjørt av kommunen i f lere møter.
Det kom raskt et svar fra Statsforvalteren – søknaden hadde blitt innvilget.
Et dialogmøte
Pasientombudet kalte inn til nytt dialogmøte med Kinn kommune 14/12-2023. Temaet var Ingrids plager med elektromagnetiske felt og stråling – altså hverdagsstrålingen. Fra Pasientombudet deltok også Kjell Wernik Nystøyl, som på møtet uttalte:
«Det kan virke som Kinn kommune er redd for at de anerkjenner el-overfølsomhet som diagnose. Det handler ikkje om me trur eller ikkje trur at det er reelt. Det handler om å anerkjenne hennar symptomer og møte ho på det».
Tilbudet om samtaleterapi og hjemmebesøk ble tatt opp igjen, med en primærkontakt som Ingrid kjente og hadde tillit til. Da den nye koordinatoren tok over, lette hun forgjeves etter sakspapirene. Til slutt ble hun informert om at sakspapirene var blitt makulert av forgjengeren, noe som var i strid med alle retningslinjer for arkivering.
Nytt dialogmøte
Et nytt dialogmøte 24. september 2024 ble annerledes enn først avtalt. Lederen for legegruppen ville bruke den første timen av møtet til et internt fagmøte, uten at Ingrid fikk delta. Vergen hennes ble ikke invitert til dette fagmøtet. Men Ingrid ba han om å delta, og fikk han lov til det. Tiden som var igjen ble brukt til et dialogmøte hjemme hos Ingrid, slik at også hun kunne delta.
Ingrid ble meddelt at Kinn kommune ikke lenger ville videreføre ordningen med hjemmebesøk av lege eller samtaleterapeut. Men hun skulle få beholde støttekontakten tre timer per uke.
Ingrid hadde tidligere bitt tennene sammen og gjennomført en gynekologisk undersøkelse på SMShuset. Hun merket at strålingen var mindre intens i undersøkelsesrommet, noe hun også nevnte under dialogmøtet. Etter dette foreslo fastlegen i Kinn kommune at samtaletimene kunne foregå der. Hvis hun klarte å stålsette seg én gang, kunne hun kanskje gjøre dette flere ganger.
Skulle Kinn avd. Helse og Velferd virkelig tilby samtaleterapi rundt gynekologstolen til en som var offer for seksuelle overgrep?
Dette var det eneste forslaget kommunen hadde som alternativ til samtaleterapi i hjemmet.
Lovfestet krav på hjelp
Hjemmehjelp, hjemmesykepleie og personlig transport er vanlige tiltak i norske kommuner for pasienter som har behov for støtte – kort og godt en viktig del av velferdsstaten.
Slike tjenester sikrer at enkeltpersoner får den nødvendige hjelpen de trenger for å opprettholde livskvaliteten og leve selvstendige liv, selv i møte med helseutfordringer. Og mens hjemmetjenesten farter rundt i alle kommuner, er det vanskelig å forstå hvorfor det skal sitte så langt inne for Kinn avd. Helse og Velferd at en terapeut, eller iblant, en lege kommer hjem til et eldre menneske for samtaleterapi eller medisinsk oppfølging? Enklere kunne det vel ikke være?
Listen over alle de som har deltatt i denne prosessen – med tilhørende ressursbruk– er svært lang. Er dette ønskelig fra helsevesenets side?
Mer katolsk enn paven?
Ikke alle, men mange el-overfølsomme får hjelp og tilpasning hos arbeidsgivere, både i det private og det offentlige. Ikke alle situasjoner lar seg avhjelpe, men viljen er ofte til stede, og mange tar hensyn når de blir bedt om det.
Hva er det med Kinn avd. Helse og Velferd som gjør ting så vanskelig?
Det er vel ikke personlige motsetninger, at pasienten er skarp, frittalende og bevisst sine rettigheter? Til det er vel kommunen for profesjonell?
Da står vi igjen med frykt for helsemyndighetene, som blir holdt i tømme av Direktoratet for sikkerhet og beredskap – altså «strålevernet» i Norge.
I Folkehelserapport FHI 2012:3 «Svake høyfrekvente elektromagnetiske felt – en vurdering av helserisiko og forvaltningspraksis» anbefales det å ikke tilpasse strålingsmiljøet for el-overfølsomme. Dette er altså ikke forbudt.
Nåde den som bringer litt omsorg inn i livet til eloverfølsomme mennesker, da kan man bli fratatt autorisasjonen.
– Helsehjelp skal jo omfatte både forsvarlig behandling og omsorg. Hvor er omsorgen? spør Ingrid M. Lorentzen.