Lilli Kanck levde med smerter, søvnløse netter og en kropp som reagerte kraftig på elektromagnetiske felt. I dag forteller hun om et godt liv på Kjerringøy.
TEKST: Lily Kalvø FOTO: Lilli Kanck
Bakgrunnen for dette intervjuet er et brev til FELO fra kunstneren. – Jeg er så lykkelig, skriver hun. – Jeg er frisk. Brevet gjør inntrykk. Sju år etter det første intervjuet er historien en helt annen.
– Om natten fikk jeg kramper i beina, kraftig hjertebank og så stive ledd i hendene at fingrene måtte knekkes opp. Jeg våknet helt utslitt om morgenen, fortalte hun den gang.
Plagene vedvarte. På jobben hadde hun vondt i føttene, og ved mobil- og databruk kunne hun få kraftige stikk- og støtsmerter. Ble hun sittende lenge foran datamaskinen, oppsto det en brennende følelse i ansiktet. I begynnelsen visste hun ikke hva som forårsaket plagene. Vendepunktet kom da hun en dag reagerte kraftig ved en skjult trafostasjon.
– Plutselig var det som om veggen traff meg! Jeg mistet all fart og kraft, og kroppen kjentes veik. Jeg kjente igjen følelsen fra steder der jeg hadde gått nær høyspentledninger. Men her var det ingen slike. Da jeg så meg rundt, oppdaget jeg en trafostasjon skjult i hekken. Det var feltet fra denne boksen jeg hadde kjent.
Opplevelsen ble starten på fotoutstillingen Det jeg ikke ser. Med 16 dokumentarbilder av trafostasjoner og el-skap ønsket hun å sette søkelys på stråling og el-overfølsomhet – et tema hun mener får altfor liten oppmerksomhet.
Et godt liv i havgapet
Mye har skjedd siden den gang. Da Lilli bestemte seg for å flytte til Kjerringøy, var det først og fremst fordi hun ønsket et roligere liv på landet. At flyttingen også skulle forandre livet hennes, hadde hun aldri forventet.
– Jeg hadde ingen tanker om at jeg skulle bli bra. Men det var akkurat det som skjedde da vi fant et hus på Kjerringøy. Jeg kan gå lange turer og sover godt om natten. Plagene mine er kraftig redusert.
Hun forteller at huset de bor i ligger uten luftstrekk i nærheten, og at både strøm og fiber er lagt i bakken. Kontrasten til livet i Bodø kunne knapt vært større.
Vil gi andre håp
Mange som forteller om sin el-overfølsomhet, møter skepsis. Likevel mener Lilli det er viktig å være åpen.
– Selv om man møter folk som kommer med, mildt sagt, utfordrende kommentarer, mener jeg vi må tørre å snakke om dette. Man møter også mennesker som lytter, støtter og har lignende erfaringer.
Fotokunstneren skjønner ikke hvorfor stråling og el-overfølsomhet får så liten plass i den offentlige debatten.
– Jeg kan ikke huske å ha sett eller hørt ett eneste debattprogram på TV eller radio om dette temaet.
Lilli håper flere vil våge å dele sine erfaringer. Samtidig ønsker hun å gi noen råd til andre som opplever lignende plager.
– Ta dette på alvor. Gi fastlegen informasjon om hvordan du har det. Bruk gjerne informasjonsmateriellet FELO har utarbeidet.
– Dersom du opplever at du blir dårlig på bestemte steder, kan det være verdt å prøve å flytte på seg. Noen ganger er noen meter nok, andre ganger kan det dreie seg om flere kilometer.
Lillis egen ferd begynte med at hun ble dårlig på bestemte steder. Den gang hadde hun ikke hørt om fenomenet el-sensitivitet.
– Det var selvsagt skremmende å tenke på at jeg kanskje måtte bytte både bosted og jobb. For meg ble flyttingen til Kjerringøy et lykketreff, sier Lilli Kanck.