Kan nocebo-effekten forklare el-overfølsomhet?

LilyForskning, Nyheter

TEKST: Bente Gilbu Tilset

Stadig flere hevder at el-overfølsomhet skyldes psykologiske mekanismer. Men er dette riktig?

Teorien begrunnes med at el-overfølsomme kan oppleve fysiske symptomer når de tror de blir eksponert for felt og stråling, selv om det ikke er noen EMF-kilder til stede. Dette kan forklares ut fra nocebo-effekten.

Enkelt forklart: forventningen om å bli uvel ved stråling gjør at man fokuserer mer på EMF og de fysiologiske reaksjonene knyttet til dette – noe som igjen kan forsterke symptomene man opplever.

Dermed kan nocebo-effekten ha bidratt til at el-overfølsomme ble uvel i dobbeltblindstudier når de trodde de ble utsatt for felt eller stråling. Effekten kan også forklare noen av reaksjonene el-overfølsomme får i dagliglivet.

Er nocebo-effekten årsaken?
Men kan nocebo-effekten være selveste årsaken til el-overfølsomhet, slik noen hevder? Dette ville Maël Dieudonné i Lyon vite mer om. I 2016 publiserte han resultater fra en spørreundersøkelse blant 40 el-overfølsomme. Hvordan ble de el-følsomme?

Deltakerne ga opplysninger om kjønn, alder, arbeidssituasjon, hvilke strålingskilder de reagerte på og hvilke symptomer de fikk. Resultatene
stemte godt med tidligere publisert kunnskap om el-overfølsomhet.

Deretter deltok alle i dybdeintervjuer. Først fikk de fortelle fritt om hvordan deres el-overfølsomhet hadde utviklet seg. Deretter svarte de på spesifikke
spørsmål om:

• Symptomer
• Hvordan den enkelte håndterte symptomene
• Hvorfor de tror EMF er årsak til plagene
• Hvordan el-overfølsomheten påvirker deres sosiale liv
• Sosial egen karakteristikk

Syv trinn
For de fleste var det en lang prosess før de erkjente at de var el- overfølsomme. Dieudonné systematiserte svarene og kom frem til et typisk forløp med syv trinn:

  1. Symptomene oppstod, enten gradvis eller plutselig. Alle som ble intervjuet fortalte at symptomene hadde gjort det vanskelig for dem å gjennomføre vante oppgaver hjemme eller på jobb.
  2. De oppsøkte helsevesenet, uten å få verken diagnose eller fungerende behandling. Mange begynte hos fastlegen og gikk videre til spesialister, før de også oppsøkte alternative behandlere. Denne perioden var ofte vanskelig, fordi de opplevde manglende aksept for sykdommen, både sosialt, medisinsk og i trygdesystemet.
  3. Kjennskap til el-overfølsomhet: De hørte om fenomenet ved oppslag media eller via venner og bekjente. Flere hadde hørt om noen som var rammet og kjente igjen symptombildet. Denne kunnskapen kunne gi håp om bedring, iblandet frykt for å trekke feil konklusjon
  4. Dybdekunnskap om el-overfølsomhet: Mange hadde en kort og intens periode hvor de samlet mest mulig informasjon både om symptomer og om kilder til EMF. For mange var dette slitsomt, og til dels preget av frykt for hvordan livet ville bli fremover.
  5. Begynnende overbevisning: De begynte å forholde seg til felt og stråling som el-overfølsomme, men kunne likevel fortsatt tvile på sammenhengen mellom EMF og egne symptomer. Det var ingen som ønsket seg et liv som el-overfølsom.
  6. Eksperimenteringsfasen: De lærte seg hvilke apparater som gir forskjellige typer EMF og om hvordan de kunne identifisere dem i sine omgivelser, ved egen observasjon, måling eller ved å spørre om det f.eks. var wifi i lokalet. De lærte også å beskytte seg. Flere begynte å stole mer på egne reaksjoner, spesielt når de opplevde symptomer uten å se noen strålekilde, men etterpå fant ut at det f.eks. hadde vært en mobiltelefon i bruk i naborommet.
  7. Bevisst aksept av el-overfølsomhet: I dette stadiet var de kommet over de følelsesmessige konfliktene og hadde begynt å tilpasse livsstilen sin for å ta hensyn til el-overfølsomheten. Mange valgte å engasjere seg i arbeid for anerkjennelse av el-overfølsomhet og el-overfølsommes
    rettigheter.

    Det viktigste funnet
    Symptomene til de el-overfølsomme i denne studien oppstod FØR de mistenkte at felt og stråling var årsak til plagene. Det var bare fem av dem som ble intervjuet som visste hva EMF var før de fikk symptomer. Ingen av de intervjuede var bekymret for helseeffekten av EMF før de ble syke. Derfor er det veldig lite sannsynlig at plagene deres ble forårsaket av en nocebo-effekt, som ville innebære en forventning om negativ helse-effekt av EMF.

    Kan være medvirkende
    Forfatteren kan likevel ikke utelukke at noceboeffekten kan forklare deler av prosessen. Når man måler felt eller stråling, kan dette gi en forventning om at man kommer til å bli syk. Enkelte oppga at de hadde begrenset målingene sine for å unngå slike reaksjoner.

    Tilsvarende kan placebo-effekten bidra til at man blir bedre når man gjennomfører tiltak. Slik sett kan både nocebo- og placebo-effekten bidra til en overbevisning om at man er el-overfølsom.

    Maël Dieudonné fant videre at medieoppslag i liten grad er årsak til el-overfølsomhet. Men slike oppslag kan hjelpe folk med å finne en forklaring på allerede eksisterende plager.

    Nocebo ikke en årsak
    Resultatene til Maël Dieudonné stemmer ikke med en hypotese som sier at alvorlig el-overfølsomhet forårsakes av nocebo-respons til antatt EMF eksponering. Men dette kan bidra til å forsterke tilstanden. Det er heller ingen indikasjon på at andre psykologiske mekanismer bidrar systematisk til utviklingen av symptomer.

    Kilde
    Maël Dieudonné: «Does Electromagnetic Hypersensitivity Originate from Nocebo Responses? Indications from a Qualitative Study”; Bioelectromagnetics 37:14-24 (2016).